Skip to main content

Bernard Schottlander kalte seg designer innendørs og billedhugger utendørs, og det er nok den ryddigste stillingsbeskrivelsen noen i denne bransjen har kommet opp med.

Veien dit var ikke rett frem. Han ble født i Mainz i 1924, kom til England i 1939 og jobbet som sveiser i konstruksjonsbransjen under krigen, der han lærte hva stål tåler og ikke tåler. Etterpå tok han kveldskurs i skulptur og studerte industridesign ved Central School of Arts and Crafts i London fra 1949 til 1951. Samme år som han ble ferdig, tegnet han en lampe. De fleste kommer ut av skolen med en portefølje og en grad. Schottlander kom ut med et produkt som fortsatt er i produksjon 75 år senere.

Lampen heter Mantis, og den kommer ikke fra ingensteds. Schottlander beundret den amerikanske billedhuggeren Alexander Calder, hvis skulpturer henger i rolig balanse med tyngdekraften. Man kan se på Mantis som en av Calders skulpturer som er overtalt til å stå stille. Skjermen rekker ut på en slank stålarm og holdes på plass av en motvekt. Det er ingen klemmer eller fjærer, og ingenting som må strammes. Stengene er tynne nok til å gi seg og sterke nok til å holde, slik den tidligere sveiseren hadde lært. Det er balanse i sin reneste form.

Schottlanders arbeid var grunnleggende forankret i studiet av bevegelse. For Mantis utviklet han en genial mekanisme med dreiepunkt og motvekt, kombinert med slanke stålstenger som på én gang er fleksible, spenstige og bemerkelsesverdig sterke. Ut fra dette samspillet mellom spenning og balanse oppstod en familie av lamper som ser ut til å trosse tyngdekraften – frosset i en gest som virker nesten dyrisk, og som befinner seg et sted mellom skulptur og hverdagsobjekt.

Tenk på oppdragene lampen løser. Et lesehjørne uten plass til sidebord. En seng mot veggen, der kunden vil ha lys over puten og ingenting på gulvet.

Siden lampen holdes av en motvekt, finnes det ingen friksjonsledd som kan løsne. Skjermen flyttes for hånd og blir stående der du setter den. Kolleksjonen er allsidig. Av gulvlampene finnes BS1 med trefot, BS1 B med rund base og den høyere, mer oppreiste BS8. På veggen rekker BS2 halvannen meter inn i rommet, mens BS5 klarer seg med rundt 45 centimeter og passer i korridorer og ved sengen. Begge finnes som Mini. BS5 SW har ikke kabel og bryter på foten, men kobles rett inn i veggen. Det sparer elektrikeren for mye arbeid, og kunden for en dinglende ledning.

Schottlander bygde lampene i et verksted i Nord-London sammen med assistenten George Nash, som hadde lært faget i verkstedene til Royal Air Force. Det merkes: lette konstruksjoner, ærlige skjøter og ingenting pyntet. Reflektoren er spunnet aluminium og er, med DCWs ord, formet med en billedhuggers blikk til en spiralvridning der symmetri trekker mot asymmetri. DCW éditions har gjenutgitt Mantis i stål og aluminium, tro mot originalen, og beskriver løftet sitt som kunstnerens dristighet forent med ingeniørens presisjon.

Skulptur av Bernard Schottlander

I 1963 sluttet Schottlander med industridesign for å bare arbeide med skulptur. Verkene ble så store at ingen rom kunne ha dem: stålformer som står utendørs ved universiteter og i offentlige hager. Til 75-årsjubileet åpner DCW bilder fra Schottlanders private arkiv, der lampene står ved siden av skulpturene som åpenbare søsken. Sett sammen er poenget vanskelig å overse. Mantis var aldri en designerlampe som en billedhugger tilfeldigvis laget. Den var den delen av skulpturen hans som kom innendørs, og ble der.

Utforsk Mantis gjennom 75 år

Argumentet for å spesifisere den i Norden gjør seg nesten selv. Her leser folk i lampelys fra oktober til mars, ofte i den samme stolen, og et lys man flytter i stedet for å bytte ut, fortjener plassen sin gjennom en lang vinter. Mantis krever ingenting av et rom, bare litt plass å lene seg inn i. Etter 75 år står den fortsatt nøyaktig der Schottlander satte den.

Motta kvartalsutgaven i innboksen

    Velg utgave: