Stand at an auction preview in Copenhagen for long enough and you will find that particular kind of chair. Teak, honest joinery, no pretensions whatsoever. There will be a small crowd gathered round it. Essentially, the chair has not changed since the day it left the factory in 1962. What has changed is everything surrounding it: the estimated value, the condition report, the catalogue description, the buyer who will almost certainly not sit on it. The golden age of Danish design was never about exclusivity; it was about good things made properly, in quantity, at prices a teacher or a nurse could afford. However, our Danish chair ended up in a museum, and became unaffordable.

Å lage noe eksklusivt og dyrt er ingen kunst. Med ubegrenset budsjett kan en hvilket som helst kompetent designer velge det beste skinnet, de mest elegante proporsjonene, de beste materialene og den beste prosessen og lande på noe pent. Det mest interessante begynner når man skal sette i prislapp på produktet. Skal materialet være førsteklasses og prisen likevel holdes nede, må hver eneste beslutning forsvares to ganger. Det var slik markedet balanserte seg mot det folk faktisk ville ha. Uten å balansere produktene mot markedet ender man opp med en stol som både er vakker og god å sitte i, men de færreste vil ikke ha mulighet til å kjøpe den.

Det fører oss til et lavt verkstedbygg i Vejby, på nordkysten av Sjælland, en times kjøretur nord for København, og til Oxdenmarq. Huset har brukt tjuetre år på å behandle prisen som en del av oppgaven. Dennis Marquart, som grunnla det i 2003, sier det rett ut: på sekstitallet hadde middelklassen råd til god dansk design, og slik er det dessverre ikke lenger. Å høre dette fra en produsent er nesten kjettersk, for knapphet og høye priser har vært god butikk for bransjen. Svaret hans var å bygge et firma på den motsatte impulsen, med vegetabilsk garvet storfeskinn som utgangspunkt og en bestemt idé om at det skulle selges til en pris folk kunne forholde seg til.

Måten prisen er satt på, er mer interessant enn tallet i seg selv. Metallarbeidet gjøres i eget verksted, slik at ingen ekstern legger på sine marginer. . Marquart var utdannet smed før han begynte å designe møbler. Han bygger prototypene selv. Det Det fjerner et helt nivå med ukostnader. Skinn, stål, marmor, heltre eik, røykfarget glass og messing utgjør hele materialpaletten, enten det dreier seg om stoler, krakker, benker, bord eller skjenker. Innkjøpskraften samles dermed om noen få råvarer i stedet for å spres . Alle eksterne leverandører ligger innenfor EU, og dermed nær nok til å kunne besøkes og snakkes med direkte. Det betyr mye for kvalitetskontrollen. Innsparingen tas i leverandørkjeden, ikke i produktet.

Kompromissene er lette å få øye på. Fagpersoner fagperson i bransjen vil kjenne dem igjen. Skinnet kommer fra spanske kyr som lever ute, og da vil skinnet ha merker etter både arr og insetbitt. Fargen varierer fra produksjon til produksjon og etter årstid, lokasjon og dyrets alder. Det er viktig at kunden merker seg dette før de bestiller førti stoler og forventer at de er ens. Marmorplatene produseres i Green Indio, White Carrara, Brown Emperador, Grey Marble og Black Marquina. De vil etses og få merker med tiden. Marmoren tåler voks bedre enn spray med såpe. Imidlertid vil ikke produktene har dårligere kvalitet eller en billige sammenføyning. Det er nettopp der de rimelige møblene i markedet tar snarveien.

En KS Chair priset til rundt 11 000 norske kroner til kunden. Det er viktig at tilpasning av produktene gjøres som rutine til det enkelte prosjekt. Ikke som unntaket. Norske prosjekter havarerer sjelden på grunn av mangel på smak. De havarerer der produktene møter et budsjett, og utfallet for havariet kan ende opp i en erstatningssak, som ingen ønsker seg. En produsent som har behandlet nettopp møtet som en del av designoppgaven fra første dag, er verdt mye. Det midtre sjiktet av markedet er ikke ment å være et kompromiss. Det var hele poenget.

Oxdenmarq produkter er nå tilgjengelige gjennom Sirus Concepts i Norge fra august 2026.